La Pushwagner portrettere meg – Nei takk!

Hei og velkommen til nytt innlegg på bloggen. Håper du har hatt en fin dag, og at du har lest alle mine seneste innlegg, slik at du er fullt oppdatert på hvor i landet jeg har beveget meg i det siste. Hva har skjedd med villigheten til å kommentere forresten? Ikke det at jeg noen gang har druknet i kommentarer, men makan da – nå er det en tørke her som ørkenen i Sahara hadde misunnet grassalt. Men jeg klarer meg fint jeg altså. Og jeg ser jo at du er her eller har vært her. Og for noen, så er denne bloggen veldig interessant tror jeg. I går hadde jeg en leser, som i to samfulle timer, leste seg fra det ene innlegget til det andre. To timer! Nesten så jeg får litt dårlig samvittighet for at vedkommende kasta bort så mye tid her. Jaja! Hyggelig er det i hvertfall.

På short final til Oslo Lufthavn fra Trondheim i dag. 

Nok en forflytning – denne gangen til Bergen
I to netter har jeg bodd i Stjørdal i Sør-Trøndelag. Vegg i vegg med terminalen på Værnes. Og det har vært fint der. Har til og med vært ute og løpt to morninger på rad. I dag har jeg forflyttet meg til en ny by, og byen heter Bergen. Det vil si… jeg bor ikke inne i byen, slik som jeg pleier. Vi har tydeligvis begynt å bruke et nytt hotell, så nå bor jeg for første gang på Quality Hotell Edvard Grieg. Litt sånn midt i ingenting, men Google maps påstår at det er noen grusveier og sånt rundt her, så det blir kanskje en løpetur i morra også!

Nytt hotell testes i dag. Quality Hotell Edvard Grieg.

Pushwagner: Kan jeg få tegne deg? Flyverten: Nei takk!
Dette er som vanlig en lang historie, som jeg for din skyld gjør kortere. Under siste boarding i Oslo i dag, så kom det to karer inn i flyet en god stund etter de andre. Han ene en god del snålere enn han andre, og av en eller annen grunn (tenkte jeg da), så ropte kapteinen ut til meg, og ba meg sende snålingen inn i cockpit. Det gjorde jeg, og fyren han hadde med seg, tok bilder av de to pilotene og denne mannen i cockpit.

Så kom han ut til meg. Målte meg opp og ned, og sa: – Du, jeg har lyst til å tegne deg jeg. – Du har det ja, sa jeg ganske skeptisk og kort. Vi nærmet oss tross alt avgangstid, og denne fyren stod rett innenfor døra og viste ingen tegn på at han ville sette seg. – Ja… finn et papir og en penn, så skal jeg tegne deg på vei over til Bergen. Det er sikkert kult for deg å ha. Og jeg trenger ikke å ha ansiktet ditt foran meg. Jeg husker deg mens jeg tegner, sa gubben. – Men jeg vil tegne deg «en face», altså forfra. Jeg liker deg best sånn, fortsatte fyren.

Så begynte han gudhjelpemeg å måle muskler. Han kjente på overarmen min, og sa at jeg kjentes sterk ut (gudskjelov stod jeg med armen bøyd og holdt i en hylle, så fiskebollen var automatisk litt strammet). – Du kjennes sterk ut, men jeg vedder på at jeg tar deg i håndbak, sa han. Tålmodigheten til Mr Flyvert begynte nå å nærme seg bunnivå, og jeg ba karen om å finne setet sitt, ettersom vi nærmet oss avgangstid. Forøvrig hadde jeg sannsynligvis brukket armen hans i minst fem deler i en handbåk, ettersom han veide cirka femti kilo.

Mannen tok med seg den andre karen, og gikk etterhvert ned til rad 4 og satte seg. Endelig kunne jeg tusle igjennom kabinen, og vi kunne snurre film. Vi kom oss i lufta, flakset over Hardangervidda og landet på Flesland. Jeg pakket sakene mine, og fikk endelig kommet meg fram til kapteinen og spurt hva slags figur det egentlig var, som hadde tilbudt seg å tegne meg. – HVEM det var, sa kapteinen. – Det var jo Pushwagner!

Oops…. Pushwagner? Pushwagner!!! Som i «Pushwagner» som tegner ting og selger tegningene for titusenvis av kroner? Pushwagner som har kunstutstillinger over hele landet, og som er en av landets største kunstnere??? Jepp! Han! Jaja… kapteinen flira godt da han hørte at jeg hadde avslått å bli portrettert av Pushwagner, og proklamerte at jeg sannsynligvis hadde gått glipp av en ganske enestående tegning.

Så… jeg var kanskje litt dum i dag. Det hadde jo ikke vært så kjipt å ha en tegning av meg sjøl hengende på veggen, med signaturen til Pushwagner på. Om det så hadde vært på en spypose. Men vet du… sjansen er borte. Loddet har falt. Historien er nå kun en historie, og kun en svensk flyvertinne kan bevitne at jeg faktisk ba Pushwagner om å slutte med tullet, og heller gå og finne setet sitt. Respect!